Generativ KI gjør at vi mister personlig preg og blir dårligere til å formulere oss, advarer Elisabeth Asser ved Universitetet i Agder. Hun tok opp problemstillingen i radioprogrammet P2 Ekko etter at KI-bruken i daglig skriving har blitt vanlig i flere aldersgrupper. Ifølge NRK viser en fersk studie at 90 prosent av elever i videregående skole nå bruker KI-verktøy. Asser oppfordrer til bevissthet om hva man gir fra seg av tankeprosesser, og til å bruke «naturlig intelligens» i tekster der personlig preg og refleksjon er viktig.

Når skriving skjer via KI, faller den refleksjonen og ordvalgsprosessen bort fordi språkmodellene genererer de mest sannsynlige formuleringene basert på store tekstmengder, forklarer Elisabeth Asser ved Universitetet i Agder. Hun peker på at modellens sannsynlighetsstyrte valg ofte gir resultater som er «midt på treet», uten snerten eller personlig valør.

Hvorfor personlig preg forsvinner

Asser sier at det kognitive arbeidet med å vurdere ord, struktur og retorikk er selve kjernen i skrivekompetanse. Når en modell gjør dette automatisk, forsvinner øyeblikkene hvor forfatteren forsøker alternative formuleringer, veier nyanser og endrer argumentrekken. Effekten er tosidig: teksten kan bli ryddigere og mer korrekt, men også mer forutsigbar. Som illustrasjon nevner Asser at et generert eventyr oftere vil starte med «Det var en gang en prinsesse» enn en mindre sannsynlig vri som «Det var en gang en mikrobølgeovn», noe som viser hvordan produksjon tenderer mot det vanlige framfor det overraskende.

Pedagogisk bekymrer hun seg for at elever og studenter blir gode på det de gjør ofte, og dårligere på det de gjør sjeldnere. Når skrivehandlingen i stor grad delegeres til KI, forsvinner de mentale prosessene som trening i vurdering, filtrering og refleksjon. Dette er ikke bare et teoretisk poeng for Asser. Hun trakk problemstillingen fram i P2 Ekko og viste til det høye nivået av adopsjon i skolen.

Hvordan folk faktisk bruker verktøyene

NRK møtte folk på gata i Kristiansand for å høre hvordan vanlige brukere forholder seg til verktøyene i praksis. Flere ga uttrykk for at de setter klare grenser for når de vil bruke KI. Wilma Øybakken sa hun bruker KI til idémyldring, men aldri til en tale hun skal holde. Jarle Strøm mente at taler blir mer personlige når de skrives av den som skal holde dem, og at det ville være lett å bli «avslørt» hvis talen ikke var egen. Lars Fjeldskaar sa han foretrekker å skrive taler selv, og at selv om KI kan lette enkelte oppgaver, kan den også gjøre oss latere i tenkningen.

Mastheads

Et pragmatisk mønster går igjen i intervjuene: mange kombinerer egen innsats med KI-støtte i en arbeidsdeling. Grete Johanne Torvholm fortalte at hun bruker KI i søknadsskriving og for å strukturere tekst hun allerede har skrevet, men at hun ikke ville brukt det til taler fordi det personlige preget da forsvinner.

Slike beskrivelser peker på et bruksregime der KI fungerer som et verktøy for idéarbeid og redigering, men ikke som fullmektig for alle typer tekster.

Asser minner også om en annen effekt: når man ber en språkmodell om å forbedre noe man allerede har skrevet, vil resultatet ofte bære preg av andre taler og tekster modellen er trent på. Det kan føre til at teksten glir mot et gjennomsnittlig uttrykk, snarere enn å styrke en personlig stemme. For lærere og veiledere reiser dette spørsmål om hva de ønsker at elever skal lære: rask produksjon eller evnen til å formulere og argumentere selvstendig.

Det empiriske grunnlaget NRK videreformidler består både av forskeruttalelser og observasjoner fra skolebruk. Den ferske studien som NRK nevner viser utbredt bruk av KI i videregående skole, og er et bakteppe for Asser sin advarsel. NRK formidler samtidig at brukerne ikke nødvendigvis er enten helt for eller helt imot; mange oppgir praktiske bruksområder, men reserverer personlig eller høystemt kommunikasjon for egen hånd.

Pragmatiske vurderinger i hverdagen avgjør om KI tas i bruk. For enkelte løser verktøyene konkrete problemer: strukturering av søknader, idéutvikling i en tidspresset hverdag, eller hjelp til å få teksten i en mer formell tone.

For andre er risikoen større, særlig der målsetningen er å uttrykke egen erfaring, varme eller en særegen stemme. Flere av de intervjuede uttrykte at det er lett å oppdage når en tekst ikke er ekte eller personlig.

Asser anbefaler derfor bevissthet rundt hva man overlater til modellen og hva man beholder for seg selv. Det ligger et valgspekter her: man kan bruke KI til støtte og struktur, samtidig som man aktivt bevarer øvelsen i å formulere egne tanker. Hun framholder at undervisning og veiledning bør fokusere på å holde oppe skriveprosessen som en kognitiv ferdighet, ikke bare som et produkt.

Related Articles

Ifølge NRK bruker 90 prosent av elever i videregående skole KI-verktøy, noe som gjør Asser sin oppfordring om å bevare «naturlig intelligens» i personlige og reflekterte tekster særlig aktuell.

Denne artikkelen er laget med hjelp av AI.