Bare en lav andel av 4.-klassingene i enkelte bydeler er svømmedyktige, mens andre bydeler har en svært høy andel, ifølge tall Tamina Sheriffdeen Rauf har pekt på. Rauf forteller at hun som voksen meldte seg på svømmekurs fordi hun ikke følte seg trygg i vann. Hun advarer mot konsekvensene når Oslo-byrådet kutter livredderne på de mest besøkte badeplassene. Tapte liv, større sosiale forskjeller og press på beredskap følger av både svømmeundervisningens svikt og politiske budsjettvalg.
Personlig startpunkt
Tamina Sheriffdeen Rauf, fra Arbeiderpartiet, beskriver hvordan hun måtte melde seg på voksensvømmekurs etter å ha innsett egne begrensninger i vann. Hun vokste opp nær vann og fikk likevel bare begrenset opplæring i svømming på barneskolen. Derfor valgte hun som voksen å svelge stoltheten og starte på kurs. Målet hennes var å kunne bruke byens badeplasser og sjøen uten frykt.
Sitatene hun formidler, viser en personlig vinkel. De gir plass til at svømming ikke bare er fritid. Det er en ferdighet som direkte påvirker sikkerhet og helse.
Store forskjeller mellom bydeler
Rauf peker på konkrete tall for Oslo. I bydel Bjerke er 30 prosent av 4.-klassingene svømmedyktige. I Ullern er tallet 89 prosent. Mellom Søndre Nordstrand og Nordstrand viser tallene 48 prosent mot 85 prosent. Disse tallene illustrerer en klar geografisk og sosial skjevdeling i svømmeopplæringen.
Differansen mellom øst og vest i hovedstaden blir framhevet som et eksempel på hvordan sosioøkonomiske forhold påvirker grunnleggende ferdigheter. Rauf sier at dette ikke handler om å sette grupper opp mot hverandre, men om å vise hvordan ulik fordeling av ressurser og tilbud rammer muligheter og trygghet.
Politiske valg og konsekvenser
Rauf advarer mot konsekvensene av vedtak i Oslo bystyre. Hun skriver at Høyre-byrådet har kuttet alle livredderne på de mest besøkte badestrendene. Hun beskriver dette som et tiltak som kan få fatale følger.
Beslutningen øker presset på beredskap og legger større ansvar på svømmeferdigheter blant publikum.
Samtidig peker hun på budsjettprioriteringer. Når kommunens økonomiske valg innebærer nedprioritering av svømmeopplæring, får det direkte effekt på hvor mange som lærer å svømme. Færre svømmeinstruktører og mindre skolestøtte gir mindre tilbud i praksis.
Sosiale og kulturelle barrierer
Rauf nevner også at enkelte unnlater å delta i svømmeopplæring av kulturelle eller sosiale grunner. Negativ sosial kontroll kan hindre barn i å ta svømmekurs. Hun skriver at noen jenter presses til å bruke heldekkende klær i undervisning med blandet kjønn. Andre opplever motstridende press om å gjøre det motsatte. Guttene har også forventninger å leve opp til.
Denne typen barrierer gjør at standardiserte tilbud ikke når alle. Tilpasning og inkluderende undervisning får dermed større betydning for å få flere med.
Rauf fremhever at svømming handler om liv. Hvert år drukner mennesker i Norge, skriver hun. I Oslo møter livredderne jevnlig situasjoner hvor liv står i fare. Mange av disse sakene kunne vært unngått dersom flere hadde svømmeferdigheter.
Når kommunale kutt fjerner livredderdekning ved populære badeplasser, øker sårbarheten. Mindre profesjonell overvåkning kombineres med store forskjeller i befolkningens ferdigheter. Det skaper et større samlet sikkerhetsproblem enn hver enkelt faktor alene.
Effekten av svømmeopplæringens svikt strekker seg utover enkelthendelser. Når flere mangler grunnleggende ferdigheter, kan det øke behovet for redningstjenester og akuttmedisinsk innsats. Det kan også gi økte kostnader for kommunal beredskap over tid.
Politiske valg som kutter livreddertjenester eller reduserer skolebasert opplæring, endrer fordelingsprofilen av trygghet i byen. Rauf oppfordrer lærere til å lage mer inkluderende undervisning. Hun ber politikere prioritere svømmeopplæring i budsjettene. Foreldre får også et ansvar, skriver hun, ved å legge til rette for at barna lærer å svømme og ved selv å lære det om nødvendig.
Rauf nevner ikke en detaljert handlingsplan. Hun peker likevel på tre områder med klart behov. Først: skolen må gi bedre og mer tilpasset svømmeopplæring. Deretter: kommunale budsjetter må prioritere livredderdekning og tilbud. Til slutt: lokale tiltak må ta høyde for kulturelle barrierer slik at flere kan delta uten å måtte fravike egne verdier.
Denne tredelingen gir et rammeverk for hvordan både forebygging og beredskap kan styrkes samtidig. Den binder sammen opplæring, forebygging og sikkerhetsberedskap i et samlet svar på problemet.
Rauf minner om at Norge har en lang kystlinje. Landets geografi gjør at mange bor nær vann. Det øker både mulighetene for rekreasjon og risikoen dersom folk ikke har nødvendige ferdigheter. Hun skriver at svømming er mer enn en fritidsaktivitet. Det er en investering i trygghet og frihet.
Setningen knytter lokale tall i Oslo til et bredere nasjonalt tema. Når grunnleggende ferdigheter svikter i en by, reiser det spørsmål om hvordan man prioriterer forebygging og tilbud også andre steder.
Som medlem av Arbeiderpartiet bruker Rauf sin plass til å kreve politisk handling. Hun gjør det ikke som en enkel personlig erfaring, men som et poeng i en debatt om offentlig prioritering. Hennes framstilling kombinerer tall, personlig erfaring og politisk appell.
Det gir debatten et konkret ansvarlig perspektiv. Når en folkevalgt peker på budsjettkutt og konsekvenser, blir spørsmålet politisk. Rauf gir et klart kall til handling uten å beskrive konkrete partipolitiske mottiltak.
Related Articles
- Hot Shop stenger ved årsskiftet – kjent for brødet
- 1–1 og raseri etter dommeravgjørelse
- LIV-golf kan være over etter fire sesonger
Rauf skriver at hun for et par år siden meldte seg på voksensvømmekurs fordi skoleundervisningen ikke var nok.
Denne artikkelen er laget med hjelp av AI.
